Dersom samtykke-regelen opphører, vil dette kun løse lovligheten av den praksisen som har etablert seg de senere årene. Nye og strengere krav om høyere materialgjenvinning, gjør at samtykke som virkemiddel er blitt viktigere enn tidligere. Kommuner har ansvaret for å nå nasjonens mål på miljøområdet, og gjennom samtykke kan de stille vilkår som sikrer måloppnåelse om ressurseffektiv utnyttelse av husholdningsavfallet.
Dersom private aktører fritt kan hente grovavfall fra husholdningene, uten å be om samtykke, bidrar dette til mindre kontroll, høyere renovasjonsgebyrer og til å undergrave eksisterende infrastruktur, beredskap og innovasjon.
- Kommunens samtykke er et viktig verktøy for å sikre pålitelig statistikk og måloppnåelse
- Mindre kontroll og styring kan gi økt renovasjonsgebyr, redusert materialgjenvinning og i verste fall medføre avfall på avveie eller ulovlig håndtering.
- Bærekraftig investeringer i infrastruktur krever forutsigbarhet og mengde.
- Selve kampen om avfallsmengdene handler om økonomi, ikke miljø og helse.
- Markedet løser langt fra alle avfallsproblemer, og kan direkte undergrave innovasjon og nye investeringer.
- De fleste avfallspolitiske mål fra EU er rettet mot ‘municipal waste‘. Å svekke kommunenes styringsrett vil gjøre det vanskeligere å oppnå økte krav om materialgjenvinning.
Husholdningsavfall er kommunenes ansvar
Det er tydelig formulert i forurensningsloven § 30. Samtidig utfyller mange av de seriøse private avfallsaktørene mange kommuners tjenestetilbud til innbyggerne, og det skal de fortsette å gjøre i overskuelig fremtid. Miljødirektoratet anslår at de fire største private avfallsselskapene håndterer mellom 70-80 prosent av grovavfallet fra husholdningene. Utfordringen er at dette avfallet i hovedsak registreres som næringsavfall, og faller derfor utenfor kravet om rapportering. I verste fall vet man ikke hvordan avfallet håndteres eller hvor det havner.
Kommunal styringsrett og samtykke er viktig for økt materialgjenvinning
Gjennom å gi samtykke til andre som ønsker å samle inn husholdningsavfall, kan kommunen stille nærmere vilkår. Samtykke er et viktig verktøy for å sikre lokal måloppnåelse og sirkulærøkonomisk samfunnsutvikling. Like viktig er det å sikre en forutsigbar avfallsmengde, slik at forsvarlig drift av kommunal infrastruktur kan videreføres til beste for innbyggere og miljøet.
Husholdningsavfall er mest regulert Da forurensningsloven ble vedtatt i 1981, var avfall i all hovedsak et brysomt, helsefarlig problem som kommunene fikk ansvar for å håndtere. Mer avfall anses nå som en verdifull ressurs, og med økt verdi fanges også oppmerksomheten fra private aktører. I tillegg er det et skarpere fokus på avfallsforebygging, ombruk og økt materialgjenvinning. De nye forslagene i kretsløpspakken fra EU rettes i all hovedsak mot husholdningsavfall og lignende avfall (‘municipal waste‘).
«Bare 10 prosent av avfallet i EU omfattes av regelverk (municipal waste). Vi har nå bedt Europakommisjonen om at deler av politikken også skal gjelde for næringsavfall.»
Uttalte EU-parlamentets saksordfører for sirkulær økonomi, Simona Bonafè, mars 2017
Sist kommunenes ansvar etter forurensningsloven ble endret, var i 2004. Da ble ansvaret redusert til kun å gjelde avfall fra husholdningene. Tilhengerne av endringene argumenterte for at avfall fra næringsvirksomhet i økende grad ville bli kildesortert og gjenvunnet. Realiteten viser noe annet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at nesten halvparten av avfallet fra tjenesteytende næringer fortsatt leveres som usortert restavfall (SSB 2016). Dette understreker at det er feil vei å gå dersom kravet om samtykke fjernes. Det vil påvirke målet om økt materialgjenvinning for husholdningsavfallet negativt. Samtidig vil det undergrave kommunal infrastruktur, på grunn av uforutsigbarhet i mengden husholdningsavfall som kommer til behandling i kommunale anlegg.
Svekket tillit til avfallsstatistikken
Husholdningsavfall utgjør 1/5 av alt avfall som oppstår i Norge (SSB). Andelen antas å være reelt større, fordi mye avfall fra husholdningene går utenom de kommunale innsamlingsordningene og registreres som næringsavfall. Det gjør oppdraget med målrettede nasjonale tiltak og lokal samfunnsutvikling utfordrende. I tillegg bidrar det til upålitelig nasjonal statistikk.
Dyrere for innbyggerne uten at miljøet blir bedre
Statistikk fra SSB viser at gebyrnivået for husholdningene økte betydelig i årene etter lovendringen i 2004. Dersom det nå legges opp til at kommunene ikke lenger skal ha styringsrett over en stor andel av husholdningsavfallet, vil det påvirke eksisterende systemer svært negativt:
- Eksisterende kommunal infrastruktur er tilpasset dagens mengder og sammensetting. Private aktører vil prioritere å hente husholdningsavfall med positiv verdi (f.eks. trevirke, papp/papir, tekstiler, glass/metall). Det vil gi økte kostnader for behandling av det gjenværende avfall som går via kommunale systemer, fordi dette i større grad vil være avfall med negativ verdi. Regningen havner hos innbyggerne, som må betale dobbelt.
- Uforutsigbarhet vil svekke kommunal innovasjon og beredskap. Private håndterer allerede 80 prosent av avfallsmengdene, men få eller ingen private er allikevel villig til å foreta investeringer i infrastruktur for behandling av avfall. Resultatet på sikt kan bli at nasjonal kapasitet og beredskap undergraves, og at Norge blir avhengig av å eksportere avfall for gjenvinning og sluttbehandling. For å nå økte mål om materialgjenvinning, må nødvendig infrastruktur sikres. Derfor må kommunal styringsrett forsterkes, ikke svekkes.