Samme dag som regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett, kom FN med sin siste klimarapport. Den viser at verden må gjennom store og raske utslippskutt for å lykkes i å begrense verdens oppvarming. Forskjellen på 1,5 og 2 grader er dramatisk.
Hva skjer?
Ministrene skal nå bli enige om hvordan målsettingene om klimagassutslipp fra de ulike landene skal forstås, måles og rapporteres, og hva som skal skje dersom et land ikke følger opp sine forpliktelser. Altså skal de bli enige om det de kaller en regelbok for Parisavtalen.
Som regjeringen skriver på sin hjemmeside vil «en regelbok bli avgjørende viktig for å få oversikt over hvordan verden ligger an til å klare målene i Parisavtalen. Hovedmålet er å begrense jordas oppvarming til under to grader og helst ned mot 1,5 grad.»
Kaos?
Et klimatoppmøte fremstår som svært kaotisk. Jeg har tidligere deltatt på to av disse. Alt avhenger av at noen tar ledelsen og at de rette snakker sammen. Det pågår en rekke bilaterale møter, som kun en engere krets deltar på.
På talene som fremføres i plenum passer betegnelsen «festtaler» svært godt. Når en lytter til disse, fremstår det som om det er en reell vilje til å kutte i sine lands utslipp. Men når det kommer til realitetene, fortsetter stort sett de fleste som før. Det er deprimerende at klimapolitikken som føres av Kina, Russland og Canada vil sende verden inn i en katastrofal oppvarming på over fem grader innen slutten av århundret, ifølge en ny forskningsrapport.
Mens Katowice-møtet pågikk, ga på sin side det polske vertskapet et sviende spark til klimainnsatsen. Polen annonserte at landet ikke godkjenner EUs forslag om å innføre en utslippsgrense for kapasitetsmarkeder, noe som i praksis ville hindret kullkraft å delta i slike markeder over hele Europa. Kullet – klimaets hovedfiende – står for 85% av Polens kraftmiks. At Polen dermed torpederer et viktig klimagrep, belyser hvor skjørt arbeidet for globale målsettinger er når det stilles overfor snevert definerte nasjonale interesser.
Er det håp?
Tja.. Så lenge de rike landene i verden ikke tar ansvar og så lenge du og jeg ikke vil redusere vår levestandard, så spørs det. Ekspertene mener heldigvis at det fortsatt er mulig å begrense verdens oppvarmingen til 1,5°C. Men da må globale utslipp ned med 50 prosent innen 2030.
Ifølge FNs miljøprogram må landene de neste 11 årene øke kuttene fem ganger så mye som de la på bordet i Paris for å møte 1,5°C-målet. Men de fleste landene ser ikke engang ut til å klare å oppfylle det de lovet i Paris. Så blir det jo spennende se om det er mulig med noen form for «straff» for de landene som ikke gjør noe og om de klarer å bli enige om det i Katowice.
Å straffe de fattige landene har i hvert fall liten hensikt. Det er et paradoks at det er vi i den vestlige verden som har stått for de største forurensingene, og nå når de fattige landene bygger opp forurensende industrier kommer de rike storebrødrene i den vestlige verden med pekefingrene.
Samtidig må vi alle ta inn over oss at flere av de fattige landene står i fare for å forsvinne i havet, hvis vi ikke begrenser utslippene. Politiske, sosiale og økonomiske kostnader ved å håndtere store migrasjonsbølger som følge av klimaendringene kan over tid vise seg å stille klimanødvendige omstillingskostnader i skyggen.
Norge i verden
Her hjemme snakker vi om at det skal være mulig å redusere klimaendringen, men ikke redusere den økonomiske veksten. Vi må bare løse utslippene på en klokere måte, på den måten kan vi i praksis fortsette som før. Det er en fristende tilnærming.
I Norge har vi tilnærmet ren energi, de store utslippene er offshore og i transporten. Svært mange er ansatt i offshore-næringen og mest sannsynlig vil Norge fortsatt være et oljeproduserende land i 2050. Da må de store kuttene tas innenfor transport-sektoren, men også industri og landbruk kan kutte mer. Enova er et viktig virkemiddel, blant annet for arbeidet med å gjøre skipsfarten mer bærekraftig.
Men til syvende og sist handler reduksjon i klimagassutslippene i Norge mye om hvordan du og jeg ter oss. Kanskje må vi kutte ned på kjøtt-inntaket, fly mindre og kjøpe færre nye klær. De tingene forhandles det ikke om i kaotiske Katowice, det har vi et selv et ansvar for.