EUs politikk forventes å inneholde tiltak om å utvide produsentansvaret. Med FoU-prosjektet «Europakommisjonens nye avfallspolitikk - konsekvenser for kommunene ved endringer i produsentansvar» har Hjellnes Consult as kartlagt dagens produsentansvarsordninger. Videre har de sett på konsekvensene for kommunene dersom EU kommisjonens nye forslag om utvidet produsentansvar blir gjeldende. I lekkasjene fra Europakommisjonens arbeid, i forkant av lanseringen 2. desember, slås det fast at produsentansvar blir et viktig verktøy for å nå miljømål.
Ca. 8 % av de totale avfallsstrømmene omfattes av produsentansvarsordninger. Utvidet produsentansvar (EPR – extended producer responsibility) betyr at produsenter og importører tar ansvar for sine produkter, også etter at de er blitt avfall. Norge har brukt produsentansvar som verktøy for å nå miljømål siden midten av 90-tallet. Det finnes i alt 15 ulike EPR-ordninger i Norge i dag, som eksempelvis for batterier, glass og drikkekartong.
I rapporten kommer det frem at detteer godt regulert og under god oppfølging fra norske myndigheter. Men også at de 15 ordningene varierer stort i omfang og oppbygning. Siden produsentansvarsordningen trolig blir utvidet til flere produkter er det viktig at vi forenkler og forbedrer verktøyet. Hjellnes Consult identifiserer enkelte områder der det må jobbes mer.
Utfordringer i dagens ordninger
Hjellnes Consult identifiserer problemer i forhold til rapportering og kostnadsdekning. Forskjellige rapporteringsmodeller bidrar til misforståelser og begrepsforvirring. I tillegg har flere av ordningene noe å gå på når det gjelder åpenhet og transparens. For å kunne følge avfallsstrømmene er det nødvendig for kommunene med åpenhet i alle ledd. Dette er ikke tilfelle i dag.
Full kostnadsdekning, der produsentansvarsordningene dekker det totale beløpet for håndteringen av avfallsstrømmen, er ikke nådd. Det gis i varierende grad bidrag til dekning av kommunenes kostnader til innsamling, transport og sortering. Europakommisjonens forslag innebærer elementer som ikke er dekket av alle ordninger i dag, slik som initiativer til opprydning og kommunikasjonstiltak.
I tillegg bør man gå fra et produktfokus til materialfokus i ordningene. I dag er det strenge regler for hva som kan leveres og hva som ikke kan leveres i de ulike ordningene. For eksempel kan ikke bestikk leveres i metallordningen og plastleker kan ikke leveres i plastordningen. Dette kan oppleves som både forvirrende og urimelig for forbrukerne. Ved å skifte skifter fokus fra produkt til material vil vi ha muligheten for utnyttelse av materialressursene også for små avfallsmengder, uten at kostnadene blir urimelig høye.